THE WINNER TAKES IT ALL…

Siden jeg blogget sist har det egentlig ikke skjedd så mye spennende, bortsett fra at jeg startet på skolen da.. Jeg begynte på onsdag med en introduksjon til stepping. Introduksjonskurs krevde ingen forkunnskaper så det tenkte jeg var en grei start. Haha, dumme lille meg. Det var ikke mye til introduksjon,ettersom de som var der hadde jo gått der ett par måneder så de hadde allerede lært en kombinasjon, så jeg ble mildt sagt litt overveldet. Det var litt laber stemning etterpå for å si det sånn. Men jeg gav i det minste ikke opp og skal fortsette å gå på «introduksjonskurset». Deretter var det ballett, jeg har bestemt meg for å fokusere mest på ballett og styrke ettersom det er basisen til all dans. Misforstå meg ikke, jeg skal ikke bli noen ballerina. Jeg vil bare bli litt mer koordinert og kanskje kunne komme videre fra Dance-calls. Dance-calls er danse-auditions som man har som regel til auditions for musikaler, men begynner å bli mer og mer vanlig for andre typer auditions. Flere og flere etterspør også skuespillere med danseerfaring så jeg tror dette blir bra.  Jeg følte meg litt som en fisk på land, eller kanskje en elefant blant alle svanene, for selvom det var ett nybegynner-kurs så var nivået ganske høyt. New York nybegynner er ikke det samme som Norge nybegynner for å si det sånn. Noen av dem som var der hadde danset ballett i flere ÅR! AIAI. Uansett instruktøren var kjempeflink og forstålelsesfull. Jeg møtte en jente etterpå som jeg ble litt kompis med, så det ble litt høydepunktet av dagen.  Jeg skal danse ballett 5 dager i uken, så forhåpentligvis blir jeg LITT bedre på 6 måneder.

Jeg begynte så smått å angre på dette prosjektet mitt, til jeg dro på YOGA og SALSA. Yoga er noe jeg er kjent med fra før så det var ikke så verst faktisk. Salsa må jeg si var ukas høydepunkt så langt, kjempegøy. I morgen er det ballett igjen og moderne, wow. Det er bare å stålsette seg, for jeg visste jo at de første månedene kom til å være ille.

I dag var jeg og på audition til ett stykke, så vi får se. Vanligvis poster jeg ikke sånne ting men om det blir noe av forteller jeg dere hva det er! Jeg var å på jentekveld hos en venninne som jeg ikke har sett siden jeg dro, hun lagde middag og jeg tok med vin. Hun er fra sørstatene, så hun disket opp med sikkelig «Southern Hospitality»! Digg! Ikke så mye spennede som sagt, men tenkte dere ville vite litt om hvordan det gikk med meg her borte.

Jeg har tenkt mye i det siste på det å feile eller «failure» som det heter. For meg har det aldri vært aktuelt å gi opp bar fordi jeg ikke får til noe på første forsøk, det er bare å prøve igjen, men det er noe spesielt med det å feile. I Norge er det som om vi frykter det å feile, å være en taper er noe av det verste vi kan tenke oss. Jeg har tenkt litt på det og om jeg skulle til å feile, å ikke få til dette, så har jeg i det minste prøvd. Å feile er ikke å tape, det er å vinne, for da har du ihvertfall prøvd. Det var det jeg sa til alle jeg møtte i Norge også. «Kom dere ut i verden, se, opplev og prøv noe nytt» for hva er det verste som kan skje? Da har du ihvertfall prøvd ditt beste og vet at du prøvde, å si med hevet hodet til alle de som faktisk ikke turte å prøve at du faktisk gjorde det.  Mange er så redde for å dra fra kjente, hjem, den trygge og gode lille boblen vi har i Norge. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde turt å ta steget for 4 år siden, om jeg ikke hadde turt å følge drømmen. Det er en litt skummel tanke egentlig, for jeg har vokst så utrolig mye som kunstner og som menneske. Jeg hadde kanskje vært hjemme i Norge og hatt ett greit liv, men det ville alltid vært en anger i meg, en anger på at jeg aldri prøvde, aldri turte. Heldigvis så slipper jeg det, jeg slipper å angre på at jeg aldri turte.

Jeg vet jo ikke veien videre nå og hvor den bringer meg, om det er til Europa eller fortsatt i Usa, eller i Norge. Men jeg er sikker på at uansett hvor det er så er jeg heldig. Og om jeg blir en taper, en «failure», at karrieren ikke går så bra, eller jeg finner ut at jeg vil gjøre noe annet, så kommer jeg alltid til å føle meg som en vinner, uansett hvordan andre ser på meg. Jeg kommer kanskje aldri til å bli rik, eller berømt, og det har jeg egentlig aldri brydd meg om, for det er sånn folk ser på en suksessfull skuespiller i Norge. Folk spør alltid: «Hvilke filmer har du vært i?», «Hva har du gjort på Broadway?» og svaret mitt er alltid det samme: «Ingenting». Jeg liker ikke å skryte av karrieren min på generelt basis, men de spørsmålene kan jeg ikke fordra. Først og fremst fordi de er helt ute av proporsjon med virkeligheten, men og fordi for meg ser jeg ikke på en suksessrik skuespiller som en som har 50 filmer på CVen eller har vært med i mange Broadway stykker. For meg er en suksessfull skuespiller en som kan leve av det jeg liker aller best, å spille skuespill, å få folk til å føle noe, å få folk til å tro på meg, å leve i historien, å jobbe hardt og å inspirere. Om jeg så må leve på luselønn resten av livet er det faktisk det jeg vil og har valgt selv. Det er kanskje vanskelig for mange å skjønne, ettersom vi er veldig opptatt av å ha ett trygt å stabilt liv, en sikker inntekt, ett hus, to biler og ett greit A4 liv. Jeg vil ikke det, jeg vil gjøre Shakespeare, jeg vil gjøre Ibsen, og få nye erfaringer innenfor film og TV. Jeg vil gjøre noe som inspirerer meg som kunstner, men og gir meg muligheten til å inspirere andre. I starten av karrieren derimot kan man ikke være veldig kresen på prosjekter, og må kanskje av til gjøre litt ting man ikke er så stolt av, enten på grunn av kontakter eller av erfaringsmessige grunner. Men først å fremst vil jeg være en kunstner hvor jeg kan få lov til å inspirere andre, jeg vil få folk til å føle noe.

En kunstner jeg ser veldig opp til er Mark Rylance, dere kjenner han kanskje mest fra at han vant Oscar i år, men jeg har kjent til ham lenge. Da jeg så ham i Richard den 3 på Broadway gav hans portrettering av rollen en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt i teateret noensinne. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme, han inspirererer meg. Og om dere ennå ikke har sett «Bridge of spies» så er det en film man må få med seg. Å se han spille er som å være med på en Masterclass i skuespill, eller Acting 101. Han er en sånn skuespiller som jeg vil være, ikke fordi han vant Oscar, men fordi han fikk meg til å føle meg inspirert, rørt, og takknemlig. Forhåpentligvis får jeg lov til å gi videre sånne opplevelser til andre i fremtiden.

Litt tømming av tanker her altså, men det er noe jeg bryr meg om. At vår generasjon får oppleve, se og inspirere. Det kommer til å gjøre deg til ett bedre menneske. Det har det ihvertfall gjort med meg. Og jeg kommer aldri til å angre en eneste dag på at jeg flyttet, helt alene, til New York.

Huff det her ble veldig klissete, men jeg håper at dere skjønner hvor jeg vil med hen og tar sjansen. For livet er faktisk for kort og skjørt.

Frøk´na

 

Welcome to New York

Jeg er tilbake..

Nei, dette er ikke en øvelse. Ikke bare er jeg tilbake på blogg, men og i alle drømmers by New York. Jeg vet hva du tenker: Gossip girl, drikke Mimosas til frokost, bo i en penthouse leilighet midt på Upper East side, dyre designerklær. You name it. Det er så langt fra sannheten som man kan komme. Prøv heller en knøttliten leilighet hvor du må dele soverom med en annen og ett skap. Ja jeg sa det, 2 jenter, ett lite skap. Det var som Hunger Games. Eller kanskje du heller vil bo i en dorm, glam location, men dele hus med 10 andre jenter. Riktignok har dere 3 bad men ett av dem har ikke dusj, så 2 og ett halvt bad.  Fortsatt dele soverom. Kanskje ikke helt det du tenkte deg da du satt og så på Carrie Bradshaw med hennes store walk-in-closet som er større enn de fleste leilighetene på Manhattan. Om ikke, selvfølgelig, du er styrtrik. Da er New York livet litt mere glamorøst.

Jeg er ikke styrtrik, for å gjøre det klart. Jeg har sett byen fra sin vakreste og sin styggeste side. Jeg har sett byen gjøre folk gale. Ja, sånn ble-lagt-inn-på-institusjon-gal. Det er Dr.Jekyll og Mr. Hyde. Allikevel vender jeg tilbake, gang på gang.. Hva er det med denne byen hvor alle jobber 12 timer om dagen og skryter av det. Hvor man må jobbe 3 jobber bare for å få råd til husleie? Hvorfor elsker jeg denne byen? Kunne jeg ikke elsket en annen by, som Tallinn, eller Praha? Det hadde vært så mye enklere. Nei, dette er en forelskelse som jeg snart vet skal ta slutt. Det var derfor jeg bestemte å starte å blogge igjen. Forholdet lever på lånt tid. Jeg skal være her i 6 måneder og gå på skole. I løpet av disse 6 månedene skal jeg prøve å dele oppturer og nedturer.

Jeg tenkte alltid sånn før jeg kom hit. Jeg så på Sex and The city, og drømte meg bort i Carrie’s glamorøse liv i byen som aldri sover. Det blir aldri slik man har tenkt, og å være på ferie, og å bo er to helt forskjellige ting. Alltid når folk de sier de skal komme til New York og ber meg vise dem rundt, får jeg litt angst. Ikke fordi jeg ikke vil gjøre det, men snarere fordi vi har egentlig alltid hengt på de samme stedene. Fordi vi er blakke skuespillere drar vi aldri super-glam steder som man har råd til som turist. Selvfølgelig er Soho kult, og east village super hipt, men ikke mange New Yorkere bor der. Jeg bor nå i Astoria i Queens. Jeg vet hva du tenker nok en gang, knivstikking på gatene, søppel overalt. For å være helt ærlig, Astoria er nydelig. Jeg betaler mindre for leiligheten enn da jeg bodde på Manhattan, og området er fantastisk og stille, men med masse barer og resturanter bare rundt hjørnet. T-banen bruker ca. 20 min til Times Square så det er jo ikke verst. På lørdag hadde jeg en venninne på besøk, eller hun skulle ett annet sted og var innom New York og ville at jeg skulle vise henne «byen». Hvor skal man starte? Denne byen er så stor at man trenger ihvertfall en måned på å oppdage alt. Jeg vet om noen kule sånne små fiffige steder, men som regel vil alle til Times Square. Det er greit nok, bortsett fra at mesteparten av tiden er alle disse vanlige turistområdene så fulle av folk at man stort sett går å irriterer seg over hvor sakte folk går eller over han turisten som stoppet midt i veien for å ta bilde av en bygning. Ikke vær han, vær så snill. Vis turist-etikkette. Som regel når du er New Yorker beveger du deg kun til Times Square om du skal enten A: på jobb eller B: se ett show. Som regel beveger vi oss kun ut på ugunstige tidspunkt, for å unngå den verste rushen. Å se en New Yorker i Times Square i høysesong, er bare å se etter en person som sakte men sikkert nærmer seg bristepunktet. Uansett.. Det gikk greit, fordi det var sent på kvelden og ingen var på Times Square. Så da fikk jeg vist litt, men om du virkelig vil se Times Square så prøv å gå utenom rushet.

I morgen starter jeg på ny skole atter en gang. Danseskole tilogmed, spennede ettersom jeg ser på megselv som en av de mest ukooridnerte menneskene som fins. Forhåpentligvis lærer jeg litt og blir litt bedre til å danse. I går hadde jeg en reading av ett islandsk som heter «Refugees». Utrolig gøy, og vi hadde ett utrolig bra ensemble også var dramatikeren der også noe som gjorde det ekstra spennede for alle. Vi får se hva som kommer av det, men jeg er utrolig takknemlig for å kunne være med på en fantastisk produksjon. Så de siste par dagene har bare bestått av rehersals, og forestilling. Men det som faktisk har gjort New York til ett hjem for meg er menneskene her. Kanskje jeg er mer forelsket i dem enn byen? Misforstå meg ikke jeg elsker alle mine hjemme og, men da jeg kom hit føltes det som å komme hjem. Allikevel har det vært litt nedtur fordi det er ikke det samme som den ville ferden jeg har hatt de siste 3 årene.

Savnet er kanskje det verste med å flytte til New York, når jeg er her savner jeg alle hjemme og når jeg er i Norge savner jeg alle hjemme i New York. Jeg er heldig som kan kalle to steder hjemme, men slik jeg føler det nå er det slik. Uansett, jeg skal prøve å være flinkere med oppdateringer om livet mitt i det store eplet. Så følg gjerne med videre på ferden!

Frøk`na